Dette har ikke vært lett. Og dette har vært lærerikt.
Jeg har skrevet om at vår situasjon med oppussing uten kjøkken har skapt utfordringer.  Jeg skal ikke lage skjul på at d faktisk var vanskelig. 

Eller- var d (også) en unnskyldning?
Dette med å skifte en vane er ikke lett. Selv om det bare er «en selvvalgt» variant.

I vårt hus kan jeg ense en yrende forståelse av å ikke kaste så mye. Det sukkes og akkes ikke like mye når jeg sier restemiddag eller at vi skal bruke denne maten i dag.

Jeg begynte reisen min med å veie matavfallet. Det skal jeg fortsette med. Når jeg finner vekten skal jeg veie igjen.

Og vet dere hva jeg gjorde lørdag? Storfamilietur på hytte med latter og gøy. Da hadde jeg med oster og laks og alt kos som var igjen fra 17. Mai. Vi fikk oss en herlig mellom-lunsj. 

Og hvorfor taster jeg om dette? Jo, fordi jeg har begynt å slutte med luksusmatsvinnet mitt. Jeg skal slutte å spare. Jeg skal bare kose meg.

Og siden dette handler om bærekraft og miljø: vi spiste god mat så det ikke ble dårlig. For nå sitter mor på flyet til Salt lake city. Osten er spist, men det står ikke så bra til med co2 utslipps- kvoten min…

Kan den spises, er vel egentlig greia. Her fant jeg to utgave av det jeg velger å tro er av samme familie. En gammel og sliten bestefar og en småbarnsfar som får lite søvn. Her måtte jeg la bestefar gå pinnen. Noen småpoteter fikk far i Airfryeren. 

Jeg sliter med egen familie. De er temmelig opptatt av

 utløpsdatoen og av at ting skal se bra ut. Gjengen min hadde kastet hele potetklanen om de fant bestefar, 

sikkert om de fant han svigersønnen også. 

Mor – derimot- titter litt nøyere og smaker litt på sauser før det går ut i søpla. 

Det er jo noe. Jeg kunne vært dårligere. Synes derfor jeg fortjener en litta stjerne i boka.

Kort sagt: Dette er ikke lett. Om det ikke holder med vanskelige ungdom og andre vesner. Nå er også mat i esker over hele huset. Vi leker gjemsel – en ufrivillig variant. I dag er kjøkken og stue helt tømt. Vaskerommet blir vårt kjøkken en uke fremover. Det kommer til å gå på et vis. Med hva min flinkhet  i området matsvinn angår, så kjennes dette noe u-enkelt.

En ting har jeg måttet innrømme at jeg er virkelig lei meg for: Jeg sparer bort god mat! Jeg venter med de gode olivenene eller den steike gode osten til…? Til jeg kaster det. Det er så tragisk. Det må det bli en slutt på. Nu. 

Vi er ikke gode på å huske hva vi har av mat. Og hvor vi setter maten – vi burde vite hvor var. I dag ble det en aldri så liten skattejakt! Vi måtte tømme matskap på kjøkkenet fordi skapene skal ut. I morgen blir d lagt nytt gulv.

Og over til maten igjen. Noe måtte dessverre kastes selv om jeg er god på å tøye datoangivelsene temmelig godt. Men 10 år gammel kjeks, smaker som 10 år gammel kjeks. Nå har vi kontroll over hva vi har, og d er en digg følelse. 

I morgen skulle det gjerne blitt en linsesuppe uten kjøtt, men matlagingen er forvist til vaskerommet og mikroovnene. Namnam. Det blir saker. Heia Fjordland👍🏼

Ja. Da var vi i gang med mor sitt familieprosjekt. «Vi» er godt igang! Vi voksne begynte kampanjen med restemiddag fra juleaften til middag: pinnekjøttet lå i fryseren. Da er det enkel liten fiksings og verdens deiligste pinnetaco i hjertesalat. Bedre restemiddag finnes ikke.

Og middag dagen etter ble en slik «vi tar det vi har i kjøleskapet». Salaten ble faktisk ganske så god, om du spør meg. 

Klassisk fredagstaco er perfekt som restemiddag når grønnsaksskuffer har mye smått i seg. Ja, de konsumerte vi nettopp. 

Hva gjør jeg sånn ellers? Sjekker litt før jeg velger pålegg. Altfor ofte må vi kaste pålegg fordi jeg/ vi glemmer at vi har det i det hele tatt. Sorte Sara: best cheese ever🧀