'; Siok Ong | Bærumsfolk
29år gammel, gift, nybakt mamma og bonusmamma til to (10 og 13år). Som Singaporer elsker jeg mat og liker å spise, lage og snakke om mat.
Min utfordring
Å spise vegetarisk tre/fire ganger i uken

Tiden går fort og når har vi kommet til slutten av denne 30-dager utfordringen. Hva kan jeg si? 

Fra utsiden virket denne utfordringen enkelt og lett oppnåelig. Som tidligere nevnt, forberedte jeg meg ved å diskutere potensielle middag ideer med barna mine og de ble skrevet ned og hengt på kjøleskapet. Dette var alt jeg gjorde før prosjektstarten og jeg forventet virkelig at alt skulle gå bra. Nok å si da at jeg i ettertid har innsett at det ikke telles som planlegging i det hele tatt og det var mye mer jeg kunne og skulle har gjort både fysisk og mentalt. På en måte er jeg minnet om uttrykket: unnlate å planlegge, planlegger å mislykkes.

Det å ha en generell ide om hva jeg skulle tilberede til middag hjalp ikke så mye da jeg måtte i tillegg bruke tid til å finne passende barnevennlig oppskrifter på nett og handle “eksotiske” grønnsaker på asiatiske butikker. Det som da skjedde når jeg hadde tidspress var å droppe ideen som virket for komplisert og gjør bare det jeg var vant til som var mye enklere – kjøttmiddager. Jeg vet at utfordringen med å endre vaner og å få det til er at man må være villig til å forstyrre rutiner og oppleve noe ubehag, som jeg ikke klarte helt. 

Mitt mål var å spise vegetarisk 3/4 ganger i uke, men jeg hadde også uuttalt forventninger at det skulle være veldig barnevennlig og økonomisk. Det å prøve å oppnå alt dette (alt eller ingenting) ble litt for mye for meg sånn at jeg av og til ga opp helt. Derfor skjønner jeg også nå hvorfor det er så viktig å ta ting trinnvis og velge å gjøre noe (endring) som er gjennomførbare – ikke for lite, men ikke for mye. 

Tanken har vært i hodet mitt at jeg har av og til jukset litt med denne utfordringen de siste ukene. I stedet for å spise vegetarisk ved å aktivt lage mat uten kjøtt som grunnlag, har jeg spist vegetarisk ved å finne på mat som ikke inkluderer kjøtt. Kanskje høres det ikke ut som om det er noe forskjell, men jeg har merket at forskjellen er stor.

I det første er jeg aktiv, motivert og bruker tid og innsats til å fullføre utfordringen. I det andre er jeg passiv, litt mer lat og prøver å fullføre kravene av utfordringen uten å pushe meg for mye. I det første får familien min nye matretter å prøve. I det andre får de det jeg har i kjøleskapet (kjøtt ekskludert) og muligens toppet opp med ekstra vegetarisk potetgull og is til dessert. I det første føler jeg fornøyd og utfordret. I det andre føler jeg meg skyldig og frakoblet.

Fra dette har jeg skjønt at det ikke handler kun om å fullføre utfordringen, men måten som det er gjort og hvor motivasjonen stammer fra. Samtidig har jeg fått en bedre forståelse av mitt forhold til å leve bærekraftig gjennom å velge å spise vegetarisk og undersøkt både mine interne og eksterne motivasjoner til å være med på “cChange”. Dessuten, selv om jeg har hatt en mer passiv tilnærming mot denne utfordringen, det å delta på 30-dager utfordringen har samtidig fått meg til å være mer bevisst på andre ting f.eks bruk av plast, matspild, bruk av kollektiv osv. Mens jeg kanskje ikke har utført min valgt utfordring som forventet, jeg kan si at det er mye man lære kun gjennom prosessen.

Jeg må begynne med å beklage for at jeg ikke har oppdatert bloggen for et stund pga. tidsmangel. Som det står ovenfor, handler dette innlegget om en tanke som har dukket opp de siste dagene: kan man forvente å gjøre endring når som helst og lykkes?

 

Da jeg bestemte meg å bli med på denne utfordringen, tok jeg ikke i betraktning hvor travelt jeg skulle komme til å ha det med eksamener som begynte på samme tid som prosjektet. De siste 2 ukene måtte jeg prioritere lesning og kunne ikke bruke (unødvendig) mye tid til matlaging.  De spennende vegetariske matrettene som barna hadde foreslått tidligere og gledet seg veldig til å smake f.eks. dumplings, vegetarisk pizza/burger var lagt til side. I stedet prøvde jeg å finne på de enkleste og raskeste matretter som var vegetarisk ‘nok’ til å lage og det var det. Da er det ikke overraskende at alle begynte å miste interessen i prosjektet og jeg slett med å fortsette fordi jeg var selv skuffet at jeg ikke kunne fullføre utfordringen på den måten som jeg hadde planlagt.

 

Jeg begynte prosjektet virkelig interessert i muligheten for å oppmuntre familien min til å gjøre noe fast endring utover 30 dager gjennom å skape spenning og entusiasme om å spise vegetarisk mat, men jeg har ikke klart å gi innsatsen som kreves og har til en visst grad mistet viljen til å gjøre det underveis. Utfra dette innså jeg at endringen handler ikke bare om at man vil, men også om at man kan. Man må ønske det, men enda mer viktig er å ha kapasitet og mulighet til å gi tilstrekkelig innsats til å innføre/utføre endringen. Som det ser ut akkurat nå er dette et fin eksempel av noen som har prøvd seg å gjøre noe endring på et veldig dårlig tidspunkt og ikke lykkes.

 

Jeg synes det er veldig gøy å være vegetareaner. Noen ganger synes jeg det høres litt ekkelt ut, men det smaker som oftest godt. 

De siste dagene har jeg lært meg å like sopp og bønner.

Siok er stemoren min. Første gang jeg møtte henne var det litt spennende fordi jeg skulle få to mødre. Jeg var litt sjenert, men jeg ble vant til det. Noen ganger kjefter hun litt, men det går bra. Det er gøy a ha Siok som stemor. Jeg føler at Siok gjorde familien vår mye mer aktiv.

Jeg vokste opp i en familie hvor mat er ikke bare mat. Mat var meningsbærende og hovedsakelig noe vi uttrykker oss gjennom. Ved å lage/kjøpe/tilbyr god mat viste foreldrene mine oss følelsene de ikke kunne uttrykke seg muntlig. Gjennom årene ble det også min måte å uttrykke meg. Det å være oppmerksom på hva mannen min og barna mine liker å spise (eller ikke liker) og lage god mat er min måte å vise oppmerksomhet, omsorg og kjærlighet. Jeg er veldig klar over at i denne familien er det greit nok med grønnsaker som tilbehør, men det å bruke grønnsaker som hovedrett er lite ønsket. Siden denne utfordringen begynte ser ingen frem til middager som før bortsatt fra 17. mai da det ble grillmat og han yngste som ikke er så glad i de fleste grønnsaker har slit mest med middagene. Det å tilbyr god mat har vært min måte å vise kjærlighet, så ærlig talt det å tilbyr vegetariske middager til de kjøttetere hjemme nå føles ikke mye som kjærlighet. 

Jeg hadde ønsket å kunne si at jeg begynte denne utfordringen med en nydelig vegetarisk lasagna middag, men det ble ikke det. 

Jeg fant ut i dag at han yngste bonussønn (A) hadde noe klassegruppe greie og skulle spise middag hos noen andre. Foreldrene var også bedt til kaffe og kake da barna skulle hentes og dit dro vi. Han eldste bonussønn (L) hadde forsynt seg med toast mens vi var ute og var ikke særlig sulten da vi kom hjem. I tillegg hadde jeg hatt det travelt med en lite samarbeidsvillig baby hele dagen og fikk ikke tid til å handle på butikken. 

Da vi kom hjem kl18.45 hadde jeg ikke lyst til å lage en ‘stor’ middag og (heldigvis) hadde ingen veldig lyst på middag heller. Men vi måtte jo spise noe. Så med brokkoli og ris til overs fra forgårs, lagde jeg vegetarisk “fried rice”. og jukset litt med å steke noen vegetariske vårruller jeg har i fryseren som jeg hadde forberedt for noen uker siden for “nødsituasjoner” aka når man trenger en enkelt og rask middag.

Jeg hadde sagt at vi skal satse på en fin middag i morgen, men akkurat nå er jeg for sliten å vite hva vi skal gjøre/spise til middag i morgen og jeg trenger fortsatt å handle mat. Hvis ikke så må jeg lage noe utfra gulrøtter, blomkål, og brokkoli…